And so it begins

Eksamensstresset har akkurat ankommet, og jeg kjenner det på hele meg. Angsten og stresset trenger seg på og leker karusell med både hode og kropp. I tillegg måtte det komme nå, når kveld går over til mørke natta, og jeg er ikke akkurat veldig engasjert og entusiastisk på dette tidspunkt....
Jeg er vanligvis veldig glad i natta, og elsker å la time etter time gå bort i meningsløse tv-serier, titte på meme´er og chatte med andre nattaktive skapninger (noe som merkelig nok helst er andre mid´ere, som meg sev).

Men når natta kommer og dytter meg inn i en mørk, trang sekk, og lar meg bli der til jeg får klaustrofobi og økt pust og puls, er natta min største fiende. Heldigvis har jeg en hjelpende bamse, halve størrelsen av meg selv. Som jeg kan lene meg på, kose på, eller kaste veggimellom; alt ettersom hvor på den evigvarende karusellen av en humørsvingning tankene har tatt meg med på...

Jeg savner den levende bamsen min, som kan ta meg inn i armene hans og fortelle meg med rolig stemme at alt går bra til slutt, det viktigste i livet ikke er karakterer, natta er snart over, og jeg klarer å roe meg etterhvert - bare pust rooolig.
Og, det er dette jeg prøver på å klare helt aleine nå. Ved å sette meg ned og tvinge ned tanker og fornuftige setninger, fremfor hulk og snufs. Så håper jeg egentlig at ingen leser dette og tenker at jeg er gal. For det er fortsatt min lille hemmelighet....

Egentlig håper jeg dette er det riktige, men alle bare er flinke til å skjule det;